Den fjerde graviditeten

Den fjerde graviditeten

Siden det var min tredje spontanabort, anbefalte de utredning. De fant ikke noe på fosteret men anslo det til rundt 9 uker. Det pågikk en studie på sykehuset hvor jeg ble behandlet for spontanaborter og jeg håpet å komme med i rettssaken. Jeg gjorde det, men de kunne ikke finne noe galt med meg eller med J. Jeg visste allerede at jeg hadde en cyste på venstre eggstokk, og selv om dette kunne gjøre det vanskeligere å bli gravid, skulle det ikke påvirke graviditeten. I alle fall henviste de meg til en spesialist for fjerning. 

De ba oss vente litt på at kroppen min skulle komme seg før vi prøvde å bli gravid igjen, men vi hadde det litt travelt. Jeg var allerede 36 år gammel. Vi ventet noen måneder og på slutten av året var vi gravide igjen. Vi er glade, men forsiktige, og jeg ba om ytterligere ultralyd for å følge opp fremgangen og sikre at alt gikk som det skulle. 

Vi tok ultralyd i uke 6, alt var bra, hjerteslag og det hele. Vi var glade. Kanskje var alt bak oss. 

Neste ultralyd var i uke 8 og det var jeg ikke bekymret for. Gitt at siste svangerskap hadde gått opp til ca uke 9, var skanningen i uke 10 den jeg var bekymret for. Våre sinn fungerer på mystiske måter. Graviditetene mine med eksen min gikk ikke over 6 uker, og så på en eller annen måte følte jeg at med J som hadde passert 6 uker, som er frem til de fleste spontanabortene skjer, trodde jeg denne gangen skulle risikoen være høyere rundt samme uke igjen: uke 9. 

Så vi gikk til avtalen vår for uke 8 helt uvitende om eventuelle problemer og ganske selvsikre. Vi forteller selvfølgelig historien vår til sykepleieren som skal gjøre skanningen, jeg setter meg på stolen og hun starter. Vi fniser og er glade til hun kaster bomben: «Jeg er veldig lei meg, men jeg kan ikke se et hjerteslag». Verden stoppet. Og så kollapset. Hun sa at hun ville ringe en kollega for å dobbeltsjekke, og vi var sikre på at det måtte ha vært en feil. Dette kunne ikke skje. Kollegaen hennes bekreftet den samme diagnosen. Vi var mer enn knust. Vi ble sjokkert og fortapt og livredde for det som skulle komme.

Det var vanskelig å finne en drosje, og jeg husker ikke engang hvordan vi kom oss hjem. Og fra da av begynte den verste fasen av livet mitt. Jeg hadde gått gjennom en skilsmisse. Jeg hadde mistet mine kjære. Men ingenting kan sammenlignes med det lave jeg følte på denne livets utfordrende tid. Jeg begynte å lure på om jeg noen gang ville få barn i det hele tatt. Jeg kunne ikke få klemmer fra folk uten å falle fra hverandre. Jeg begynte å lure på hvordan livet ville vært hvis jeg ikke kunne få barn i det hele tatt. Hvordan ville livet vårt vært? Hvordan kunne jeg ellers se livet mitt? Kan jeg finne glede i det på en eller annen måte?