Den tredje graviditeten

Årene gikk og jeg var sammen med min nå andre mann J, og vi bestemte oss for å prøve å få en baby ganske tidlig i forholdet vårt fordi jeg ikke ble yngre (vel, han heller ikke, men du vet hvordan skalaen tipper mer til damenes side i denne ligningen ...). Det gikk ikke så raskt som jeg forventet å bli gravid, men vi klarte det på ca 6 måneder. Vi var over månen og mistenkte ikke på et øyeblikk at noe kunne gå galt. Det var et nytt liv, i et nytt land, med en ny mann. Hva kan gå galt? Vel, alt.

Jeg var allerede i Sverige, hvor prenatal og fødselsomsorg er veldig forskjellig fra Brasil. For det første får du egentlig ikke se og bli fulgt av en OB, men en jordmor. Det er vanligvis den samme jordmoren under oppfølgingen og deretter en annen jordmor som føder barnet ditt. Vanligvis fordi de ikke engang jobber på samme sted (den ene er på en kvinneklinikk, den andre på barsel). Du har selvfølgelig muligheten til å betale privat, noe noen gjør, og for eksempel leie en doula. På den måten følger hun din prenatale fremgang og kommer til fødselen, uansett hvor dette måtte være.

Uansett, jeg fulgte protokollen her. Jeg tok prenatale kosttilskudd (folsyre) og gikk på besøk hos jordmor, som ikke er så hyppige. I Sverige er ditt første besøk rundt uke 8-9, slik at du kan ta CUB (kombinert ultralyd og biokjemisk) screeningtest og forutsi risikoen for at babyen har downs syndrom eller andre kromosomavvik. CUB-testen består av en kombinasjon av blodprøver på moren som må gjøres (minst i Sverige) i uke 9, og deretter en ultralyd mellom uke 11 og 14, men vanligvis innen uke 12. Morens alder ved fødselen vurderes også for resultatet. De fleste gjør testen fordi det er en mulighet for å få tatt en ultralyd av babyen (igjen, her i Sverige får du vanligvis bare en sjanse i uke 20 og er du i en viss alder eller risikogruppe kan du bli tilbudt CUB-screeningen også, noe som gjør det maksimalt 2 ultralydsskanninger hele svangerskapet). Uansett, under ultralyden måles det væskefylte området på baksiden av babyens nakke. Dette kalles Nuchal Translucency (NT). Da får du en risikofaktor for at babyen din får kromosomavvik. Hvis risikoen er høy, kan du bli tilbudt en annen test kalt NIPT, men det dekker vi på et annet innlegg.

Tilbake til mitt tredje svangerskap. Jeg hadde tatt blodprøven og skulle etter planen gå på ultralyd på CUB-skjermen 29. august 2012, en onsdag. Noen dager før hadde jeg begynt å kjenne noen kramper, som jeg la ned til normale svangerskapskramper. Mandag var de ganske intense om natten, men gikk bort i løpet av dagen. Så på tirsdag kveld var de veldig intense, og jeg begynte å merke litt flekker. Dette var kvelden før skanningen min neste morgen. Ærlig talt, å miste graviditeten hadde ikke falt meg i hodet før jeg hoppet ut av sengen og bare ropte "vær så snill, nei, vær så snill, nei..." og kjente en sprut av blod som kom ut av meg. J hoppet ut av sengen umiddelbart og visste hva som foregikk, det var ingen grunn til å forklare.

Jeg gikk på badet for å dusje, og blodet fortsatte bare å renne ut, i bølger. Jeg klarte å fange fosteret og så på det. Det så ut som lillefingeren min med to små svarte øyne. Jeg fikk J til å finne en container for å ta den til sykehuset med oss, i tilfelle den hadde noen ledetråder til hvorfor dette hadde skjedd. Vi bestemte oss for å ringe etter en ambulanse fordi jeg ikke kunne komme meg til noe sykehus uten å blø store mengder blod. Ambulansen kom og jeg ankom sykehuset knust. Jeg snakket med legen som skulle undersøke meg i tårer og fortalte henne at det var min tredje spontanabort og hun var så søt og prøvde å holde det positivt og sa ting som "vi vet ikke om det er en spontanabort ennå", men jeg visste det. Ingen gravide mister den mengden blod uten å miste graviditeten. Det er bare ikke mulig. Eksamenene hennes bekreftet det. Det var så trist. Jeg gråt uten stans, men følte også fortsatt smerte og blødning.   

Dette var midt på natten, og jeg ble på sykehuset for å sjekke at kroppen eliminerte alt. Jeg fortsatte å blø mye, og siden de ikke "målte" på en eller annen måte (ikke engang sikker på at det er en måte å gjøre det på), begynte jeg å føle meg veldig uke. På et tidspunkt gikk jeg på toalettet og jeg husker at jeg følte at jeg ville besvime, men jeg hadde ikke nok krefter til å be om hjelp. De fant meg på gulvet i en blodpøl og satte meg i rullestol. Jeg ble lagt inn for natten, fikk drypp og følte meg det svakeste og verre jeg noen gang har følt, fysisk. Følelsesmessig var jeg knust. Jeg var så syk at jeg ikke klarte å konsentrere meg eller virkelig forstå hva legene sa. Jeg mener, jeg kunne forstå ordene (det var på engelsk), men jeg kunne ikke forstå hva det betydde. Hjernen min fungerte rett og slett ikke normalt, og det skulle gå noen dager før den gjorde det.

Midt i det hele la J seg på siden på senga jeg lå (som man i Sverige egentlig ikke har lov til) og fridde. Det var så søtt. Han sa at han planla å gjøre det etter skanningen, men siden alt dette hadde skjedd, måtte han endre planen. Jeg sa ja, selv om jeg ikke var i den beste tilstanden.

Å overnatte betydde at J måtte gå. Igjen, i Sverige er det ikke private rom eller rom for kjære med mindre du er på intensiv, noe jeg ikke var. Det var enda verre, etter alt vi hadde vært gjennom den dagen, å bli skilt, selv om jeg virkelig trengte å hvile. Han dro hjem for å hente noen ting til meg, og jeg kan bare forestille meg hvordan han tilbrakte natten, med tanke på at han er mesteren over bekymringene i enhver gitt situasjon.

Vi kom oss igjennom likevel. Tok de neste dagene fri, hvilte og jeg prøvde å komme meg fysisk. Følelsesmessig prøvde jeg å rettferdiggjøre å være tilbake til "en gang er uflaks" og prøvde å gå videre så godt jeg kunne.