Den første graviditeten – En reise med håp og hjertesorg

Min første graviditet var med min eks, A. Vi hadde vært gift i noen år, bodd i forskjellige land, reist, og bestemte oss til slutt at det var på tide å stifte familie. Jeg sluttet å ta pillen, og i løpet av to eller tre måneder var jeg gravid. Det skjedde så raskt at jeg knapt hadde tid til å behandle det – men i ettertid hadde jeg allerede lagt merke til tegnene før jeg i det hele tatt tok en test.

De første tegnene

Den første ledetråden var min økt luktesans. Jeg pleide å gjøre neglene mine hver uke, og plutselig kunne jeg lukte håndkremen fra andre siden av rommet. Det var så intenst at jeg til og med spurte om de hadde byttet merke. Graviditet slo meg aldri engang.

Så var det en tilfeldig argument med A - noe så uvanlig for oss at det overrasket meg. Jeg kunne ikke finne ut hvorfor jeg følte meg så irritabel. Jeg nevnte det til og med for terapeuten min under vår ukentlige økt, og det var da hun spurte, "Kan du være gravid?"

I det øyeblikket hun sa det, var det noe som klikket. Det var ikke bare lukten eller humørsvingningene – bare noe inni meg visste. Jeg var sikker, selv før jeg tok en test.

A var borte på det tidspunktet, og jeg ville vente så vi kunne ta testen sammen. Jeg kjøpte den og holdt på den i et par dager til han kom tilbake. Jeg visste allerede at det ville være positivt. Og det var det. Så enkelt, så raskt, så tydelig.

Lite visste jeg at reisen min til å holde en baby i armene mine bare så vidt hadde begynt – og det ville ta mye lenger enn ni måneder å komme dit.

Den første avtalen

Jeg hadde allerede gjort alt mitt prenatale tester, valgt lege og bestilte min første time. Alt føltes som om det falt på plass. Legen min var rolig, utførte den første ultralyden og ba meg komme tilbake om to uker. Jeg var rundt seks uker gravid på det tidspunktet, og ingenting i stemmen hans eller oppførselen tydet på at noe var galt.

Jeg var i min egen lille boble - så lykkelig uvitende om at tap av graviditet til og med var en mulighet. I mine tanker, når du var gravid, fikk du en baby. Det var det.

To uker senere kom A og jeg tilbake for oppfølgingsskanning. Legen tok en ny ultralyd og tok en pause. Det var ingen hjerteslag.

Han forklarte at på dette stadiet burde vi ha vært i stand til å se en. Det var derfor han hadde bedt meg om å komme tilbake – noen ganger kan dates være litt dårlige, men i dette tilfellet var det klart. Han fortalte meg at jeg hadde opplevd en savnet abort– et begrep jeg aldri hadde hørt før. Det betydde at embryoet hadde sluttet å utvikle seg, men kroppen min hadde ennå ikke gjenkjent tapet.

Jeg var knust.

Står overfor tap

Legen ga meg to alternativer:

1. Vent til kroppen min abort naturlig.
2. Gjennomgå en D&C (Dilation & Curettage), en medisinsk prosedyre for å fjerne graviditeten.

Først bestemte jeg meg for å vente. Kanskje en del av meg ikke var klar til å akseptere det ennå. Men etter en uke med å bære vekten av å vite at jeg var gravid – men egentlig ikke – orket jeg ikke mer. Jeg bestilte prosedyren.

Det verste var ikke selve prosedyren. Det var det våkner på fødeavdelingen uten baby, omgitt av nybakte mødre som holder deres. Jeg så dem ikke, men jeg visste de var der.

Går fremover

Jeg sa til meg selv at det var bare uflaks– spontanaborter skjer hele tiden, ikke sant? Det er normalt. Det er greit. Det vil gå over.

Det var i hvert fall det jeg prøvde å tro.

Men ingenting forbereder deg på å miste et svangerskap. Ingen forteller deg hvor vanskelig det er å gå fra spenning til tomhet på bare noen få uker. Ingen forteller deg om den vedvarende tristheten, tvilen eller frykten for at det kan skje igjen.

Dette var bare begynnelsen på min historie. Men hvis det er én ting jeg har lært, så er det at selv i de mørkeste stormene, skinner solen til slutt igjen.