Graviditet, tap og håpet om regnbuer og solskinn

Min BFP (Big Fat Positive). Den siste og den siste. Det er en lang historie...

Ni graviditeter. Seks hjerteskjærende tap. To vakre barn. Og nå, mot alle odds, er nok et lite mirakel på vei.

Graviditet, for meg, har vært en reise med både ufattelig glede og dyp sorg. Med hver positiv test følte jeg at håpet blomstret - bare for å få det knust for mange ganger. Jeg har mistet seks graviditeter på forskjellige stadier, mellom fem og tolv uker. Uansett hvor tidlig, var hvert tap smertefullt. Det ble aldri enklere. Men til tross for hjertesorgen, har jeg nå en regnbuebaby, en annen på vei, og et mellombarn som var det enkleste svangerskapet jeg noen gang kunne ha drømt om – så lett faktisk at det føltes som om ingen av tapene, frykten eller angsten noen gang hadde eksistert. La oss kalle ham solskinnsbabyen min.

Den stille kampen om tap av graviditet

Folk snakker mer om tap av graviditet nå enn de gjorde tidligere, men det er fortsatt en av de tingene du aldri helt forstår før det skjer deg. Plutselig skjønner du hvor mange mennesker rundt deg som har vært gjennom det også. I det øyeblikket jeg hadde min første spontanabort, var det som om en usynlig dør åpnet seg, og avslørte et stille søsterskap av kvinner som hadde opplevd den samme hjertesorgen.

Å miste en graviditet gjør at du frykter ting du aldri har tenkt på før. Det får deg til å tvile på kroppen din, fremtiden din, og noen ganger til og med deg selv. Men gjennom det hele har jeg lært en sannhet: de fleste som vil ha en baby, får til slutt en - på en eller annen måte. Det kan ta lengre tid. Det kan skje med en annen partner. Det kan komme gjennom adopsjon, IVF, surrogati eller et uventet mirakel. Men det skjer. Selv i de mørkeste øyeblikkene går stormen over, solen kommer tilbake, og noen ganger, hvis du er heldig, dukker det opp en regnbue.

Et uventet mirakel på 43

Etter alt hadde jeg sluttet meg til fred med at graviditetsreisen min var over. Jeg hadde sluttet å spore eggløsning, sluttet å planlegge, sluttet å håpe. Som 43-åring var jeg sikker på at kroppen min stille hadde lukket døren for fruktbarhet.

I to år hadde jeg prøvd alt – eggløsningsmedisiner, prediktorsett, perfekt timing. Jeg ble gravid to ganger, men begge endte med tidlige tap. Da ingenting så ut til å fungere, antok jeg at fruktbarheten min rett og slett hadde forsvunnet, at jeg kanskje til og med gikk inn i tidlig overgangsalder. Og så, når jeg minst forventet det, når jeg ikke en gang prøvde ... fikk jeg min BFP.

Jeg husker jeg leste et sted at sjansene for å bli gravid ved 43 er rundt 2%. Men statistikk forteller ikke hele historien. For noen ganger har livet sine egne planer.

Finne håp i reisen

Jeg bestemte meg for å skrive om dette fordi jeg vet hvor ensom denne veien kan føles. Jeg vet hvor lett det er å miste håpet. Men jeg vet også at selv når du tror historien din er over, kan livet overraske deg.

I løpet av de neste innleggene vil jeg dele mer om reisen min – kampene, leksjonene, hjertesorgen og gleden. Hvis du er midt i stormen akkurat nå, håper jeg historien min minner deg på at solen kommer tilbake. Regnbuen dukker opp.

Og når den gjør det, er den vakrere enn du noen gang hadde forestilt deg.